The True Cost

The True Cost er en dokumentar som omhandler klesbransjen, og fokuset er på fast fashion. Før i tiden var det vanlig med to kolleksjoner i året, nå er det en ny kolleksjon hver uke. Det er altså 52 kolleksjoner i året.

Det sier seg selv at det ligger mye bak en slik industri. Og med litt logisk tankegang forstår man også at produksjonskostnadene må være lave for at det skal gå å drive på den måten. Spørsmålet fra de store kjedene som H&M, Zara, Mango, Primark, Cubus etc. er hvordan de kan få produsert mest mulig billigst mulig. Det leddet som er letteste å kutte for kjedene er dessverre arbeiderne, og grunnen til det; de har ingen rettigheter. Tekstilarbeiderne er ikke verdt en krone mer en den svært lave lønnen de får utbetalt for hardt arbeid når de syr klær til den vestlige verden. Dette er mennesker som er i svært vanskelige situasjoner og som dessverre ikke har annet valg enn å ta den jobben som er tilgjengelig.

Denne problematikken er hovedfokuset i dokumentaren. Det at arbeiderne får så lav lønn at den nesten ikke går å leve av. Kjedene går til fabrikkene de bruker med plaggene som skal syes. Fokuset til kjedene er da å få det billigst mulig slik at de sitter igjen med mest profitt.

Eksempel: HM kommer til en fabrikk og skal ha sydd en ny kolleksjon. De sier da for eks. at de per genser som skal syes vil betale 30 kroner. Genseren i butikk skal selges for 400 kroner. Fabrikkeieren sier at dette er for lavt og at han nesten ikke vil tjene penger på det, og sier heller 40 kroner. Da sier HM at om han ikke kan gi dem den prisen går de et annet sted. Dette stiller fabrikkeier i en vanskelig situasjon fordi han fortsatt er helt avhengig av de pengene samtidig som fortjeneste i forhold til arbeidet som blir utført er altfor lav. Dette gjør jo da at tekstilarbeiderne også vil bli underbetalte. Hele måten dette blir gjort på er utrolig urettferdig.

Skoleaviser.no

Store kleskjeder har spesielt mulighet til å spare inn på den utenlandske arbeidskraften fordi de ikke har arbeidsrettigheter. INGEN hører på de. Et eksempel fra filmen er Bangladesh. Et land hvor det er de store maktene som sitter med all bestemmelse. Prøver du å danne et fagforbund blir det slått hardt ned på. En kvinne på en av fabrikkene forsøkte å danne et fagforbund innenfor fabrikken. Konsekvensen av det var at tekstilarbeiderne ble angrepet på ordre fra ledelsen med sparking, slått med flasker, dyttet inni veggen. De hadde ingenting de skulle ha sagt. Slik er hverdagen til millioner av tekstilarbeidere.

Etter at Rana Plaza kollapset og over 1100 mennesker mistet livet, og 2500 ble hardt skadet fikk verden øyene opp for denne forferdelige industrien innenfor fast fashion. Mottoet etter denne kollapsen ble «Aldri mer Rana Plaza!». Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Det at kjedene er så opptatt av høyest mulig fortjeneste til seg selv, og dermed ikke tar ansvar for at fabrikkene de benytter seg av er trygg, det er urovekkende. I utgangspunktet er det fabrikkeier sitt ansvar at fabrikkene er trygge, men med enormt press på lave priser og hurtighet har de verken penger til å opprettholde gode arbeidsforhold eller å la de ansatte være hjemme selvom det er en sjanse for at bygningen kan rase sammen som det gjorde i dette tilfellet.

Denne industrien gir veldig mange mennesker jobb. Flere millioner. Men lønnen innen bransjen er noe annet å snakke om. Det er forskjell på minstelønn og levelønn. Den lovbestemte minstelønnen i mange land er ofte så lav at den ikke er mulig å leve av, derfor har fokuset vokst frem til levelønn. Det skal sikre arbeiderne en lønn som dekker deres grunnleggende behov til seg selv og familien derav mat, husrom, rent vann, utdanning til barna, helsetjenester, men også at de skal ha mulighet til å spare når en uforutsett utgift kommer. Hvem ansvaret ligger på for at arbeiderne skal få en levelønn er kompleks. Flere parter spiller inn, både myndighetene, fabrikkeiere, og kleskjedene. Dessverre er det ofte sånn at når myndighetene tar grep blir produksjonen flyttet til et annet land som ikke er like «krevende» å forholde seg til. Personlig mener jeg at kleskjedene har et STORT ansvar her. De sitter med enormt mye makt og har mulighet til å betale mer for både produksjonen, men også kreve at arbeiderne blir bedre betalt om de skal gå med på et samarbeid med fabrikken.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *